Mestersmedene ved Jørla er kun enige om en enkelt ting: Hornet til et storhorn er mer dyrebart enn enhver legering. Og av alle slike horn hører det største og skarpeste til beistet de kaller Magnus. I en halv generasjon gjorde Magnus sport ut av å spidde jegere som kom for å hevde skattene til storhornene. Hver gang vendte han tilbake til grotten sin med røde hover og horn, inntil matriarken oppfordret ham og alle av slekten til å skjule seg i nord bak fjellets skygge. Men Magnus ristet på hodet, ettersom han aldri hadde mislykket i å beskytte folket sitt. Storhornene skulle forbli, bestemte han, for et storhorn tror ikke på tilfeldigheter … og ombestemmer seg heller aldri.



Men da Jørla plutselig fikk et utbrudd uten forvarsel, og halvparten av storhornene døde i ilden og asken, ombestemte Magnus seg til slutt. De overlevende ble drevet nordover, inntil de støtte på et hinder som var bevoktet av over hundre jegere væpnet med buer og stål. Magnus hadde ikke forventet mindre. Han førte an de voldsomste av brødrene og søstrene sine i et angrep mot fiendene, og kjempet med en ustyrlighet som bare utbruddene fra Jørla kunne tilsvare. I mellomtiden forsvant storhornenes eldre, mødre og kalver inn blant fonnene. Mestersmedene er uenige om hva som skjedde videre.



Noen sier at Magnus vendte tilbake til slekten sin. Andre påstår at han fikk banesår og døde ved siden av matriarken sin. Ingen av disse teoriene er riktige. Magnus svor at han skulle vende tilbake til slekten sin – men bare etter at han finner de som er ansvarlige for Jørlas utbrudd, og så se dem stryke med på hornet sitt. For et storhorn tror ikke på tilfeldigheter.