Hvor lenge det har gått siden han mistet navnet sitt? Det forfalne sinnet hans vet ikke lenger.



Han minnes vagt faner og rustninger, og brorskap ridende ved hans side med dystre fjes. Han minnes en kamp: frykt og smerte da bleke hender rev ham fra salen. Han minnes skrekk da de kastet ham ned i den døde gudens gapende grop sammen med brødrene sine, idet han hørte dødssangen og ble omfavnet av intetheten. I mørket nedenfor forlot tiden dem. Så forlot tanker dem. Så forstanden. Sult derimot, forlot dem aldri. De vendte seg mot hverandre med brukne negler og knuste tenner. Og så kom det: først langt borte, en skjør tone på randen av oppfattelsens evne, snart kom det én til, så enda én, endeløs og uunngåelig. Koret vokste til en levende vegg av lyd, pulserende i hodet hans helt til ingen andre tanker kunne overleve. Da dødssangen omsluttet ham, åpnet han armene mot den døde guden og aksepterte sin tilintetgjørelse. Men utslettelse var ikke det han var blitt valgt for. Den døde guden krevde krig. I midten av det store intet ble han tildelt en ny hensikt: å spre dødssang over landet og samle de søvnløse døde imot de levende. Han skulle bli Undying, den døde gudens herold, for å reise seg og falle og reise seg igjen når enn kroppen hans sviktet ham. For å slepe seg gjennom døden i evigheten, slik at dødssangen aldri tar slutt.