Etter en livstid med kriger, opptøyer og revolusjoner, bestemte generalene seg for at Aurel hadde sett nok. Men i tillegg til noen få gjenstander og den betydelige pensjonen, gikk den tidligere ingeniøren ut av tjenesten med noe langt mer interessant: en bortglemt og ufullstendig tegning av et gyrokopter. Den første bemannede og ikke-magiske flygemaskinen i verden. Han flyttet til de tropiske Askeøyene med lite annet enn tid og penger, og satte i gang med å bygge maskinen.



Etter hvert som årene gikk, og dyngen med mislykkede prototyper ble større, begynte han å lure på om mekanisk flyging i det hele tatt var mulig. Et tiår og en dag etter at han gikk av med pensjon, på en solfylt ettermiddag med en sørlig bris, satt Aurel i det siste forsøket sitt, og var full av forargelse og forventet fiasko. Med et anstrengt grynt trakk han i startsnoren og dekket hodet sitt i påvente av en eksplosjon. Men til sin store overraskelse begynte han å stige og, etter noen paniske justeringer, stabilisere seg. Innen en time suste han i sikksakk gjennom brisen, sammen med måkene, og Aurel ble fylt av flygingens vidunder.



Etter hvert som natten senket seg, satte han kursen tilbake til verkstedet sitt, men ikke før han hadde snudd maskinen skar en kanonkule gjennom halefinnen. Han gravde seg ut fra vraket og svømte mot nærmeste land i sikte, og ble forbannet da han så skipet som var ansvarlig for kanonkulen, samle vrakgodset. Noen dager senere kom Aurel tilbake til verkstedet sitt, og der begynte han å jobbe med et nytt gyrokopter – et med kapasitet til å bære en mye tyngre og farligere last.