Aiushtha ser ut som en uskyldig og bekymringsløs skapning fra skogen, og mens dette helt klart stemmer, er det virkelig ikke hele historien. Hun forstår seg veldig godt på naturens lidelser. Hun har vandret langt, og ferdes gjennom både lyse og mørke skoger, i hvert et himmelstrøk og hver en årstid, stiftet vennskap, delt nyheter og brakt med seg latter og helbredelse hvor enn hun går. I en verden herjet av krig, hugges skoger ned for å bygge skip og beleiringsmaskiner. Til og med der det er fred, rives skogene ned for å bygge hjem og som brennstoff for altfor mange ildsteder.



Aiushtha hører småskapningenes bønn om hjelp, det tilbakeholdne folket som trenger grønne skygger og løv for å klare seg. Hun lytter til dem som ingen andre lytter til. Hun bærer med seg historiene deres fra skogen til verden, med troen på at sin egen munterhet er en slags fortryllelse som i seg selv kan oppfylle løftet om en grønn fremtid.