Rigvarl vendte aldri ryggen til et slagsmål, og var kjent for å kjempe mot de største og barskeste slåsskjempene. Han fikk tilnavnet Bristleback av de fulle tilskuerne, og vandret inn i bakromsoppgjør i hvert vertshus mellom Slom og Elze, inntil bedriftene hans endelig fanget oppmerksomheten til en bareier som trengte en dørvakt. For litt brygg som betaling ble Bristleback ansatt for å samle gjeld, sørge for ro og orden og av og til knekke et bein eller to (eller fem, den gangen med en uheldig spindelhund).



Etter en fornøyelig natt der legemsbeskadigelse ble utført på både pengeløse gjester og egen lever, møtte Bristleback endelig sin likemann. «Støttennene din er ekle», sa han på beruset vis til en usedvanlig stor fyr fra nordens ødemark som måtte gjøre opp for seg. Det som fulgte var et slagsmål uten like. Dusinvis av slåsskjemper hoppet inn. Hver eneste stol ble ødelagt, og til slutt skjedde det umulige – regningen forble ubetalt. I løpet av de følgende ukene ble Bristlebacks sår leget, og piggene hans grodde ut igjen. Men en dørvakts ære kan være en følsom sak. Han betalte regningen med egne midler, og svor at han skulle spore opp denne fyren fra nord og ta hevn. Og da gjorde han noe han aldri hadde gjort før: Han trente, og oppdaget så en overraskende ting om seg selv. Han smilte bredt da han spente piggene sine. Kanskje det å vende ryggen til et slagsmål faktisk er greia.