Det finnes ikke noe slikt som harmoni mellom skapningene i Yama Raskav-jungelen. Ved bitt, eller klo, eller hov, betyr selv de minste tegn på svakhet en hurtig død. Det sies at rytteren bare var en ung kar som klippet strå på familiens åker, da han ble tatt, feid opp av en enorm flaggermus på jakt etter hentemat. Men denne gutten hadde en bedre idé og vred seg ut av kidnapperens grep, opp på beistets rygg, og hakket det ned med verktøyene sine. Når han dukket opp fra det blodige vraket og beruset av spenningen ved å fly, innså gutten at han hadde funnet sitt kall.



Gutten vokste, og hver sommer vendte han tilbake til familiens åker, ofte gikk han ut i busken for å gjenfinne den første spenningen av å stå ansikt til ansikt med døden i form av kjever eller et skjebnesvangert fall. Årene gikk, men lysten hans ble bare sterkere. Han studerte villmarken, gikk dypere inn for hver ekspedisjon, før han endelig fant veien til grottene i hjertet av fiendtlighet. Det sies at rytteren, på en glohet sommerkveld, ikke hadde annet enn et tau, en flaske med flytende mot og en brennende vilje til å føle himmelen en gang til, da han styrtet inn …