I syrejungelen på Jidiøya løper giften i årene og bobler i magene til hver eneste skapning som kryper, klatrer eller flyr mellom de selvlysende lianene som drypper med etsende sevje. Men selv blant dette giftige mangfoldet regnes Venomancer som den giftigste. Hans historie begynte for lenge siden da en urtekunnig ved navn Lesal krysset Fradjebukta med en fiskebåt, på let etter sterke essenser å tappe fra bark og røtter, men endte heller opp med å finne en marerittaktig forvandling. Omtrent en mil inn i Jidis jungel kom Lesal over et reptil kamuflert som en epifytt, og denne stakk ham da han plukket den. Han prøvde desperat å bruke den nyvunne kunnskapen sin om jungelens vekster og blandet sammen giften til det (raskt kvalte) reptilet med nektaren fra en pansret orkide for å lage en motgift. I sekundene før en mørk lammelse tok helt over ham, injiserte han seg ved bruk av en orkidetorn og falt umiddelbart i koma.



Sytten år senere rørte det seg noe på det samme stedet som han falt, og kastet av seg årene med samlet jord: Venomancer. Lesal, urtemannen, fantes ikke lenger – han var nå Lesal Dødbring. Sinnet hans var nesten helt utslettet, og kroppen hans hadde blitt fortært og byttet ut med en annen type materie – en som smeltet sammen reptilets gift med orkideens giftige panser. Jidis syrejungel hadde nå en ny mester, en som til og med de voldsomste rovdyrene lærte seg å bukke for eller grave seg bort fra. Den uhyggelige øyen viste seg snart å være for liten, og noe menneskelig dypt i hjertet til Venomancer drev Lesal ut på let etter nye gifter, og nye dødsfall å bringe.