I den fjerne landsbyen Påle visste ingen om krigene som herjet i kjernen av kongeriket. For dem var rolig spydfiske og et familiemåltid alt som behøvdes for et fullkomment liv. Men krigen kom til dem uansett. Da han ble med medsoldatene sine, svor den ydmyke spydsoldaten Åsgeirr at han skulle bringe fred til kongeriket, og som følge av dette, til folket sitt. Utplassert sammen med folket sitt i fortroppen i det siste slaget mot skrekkmagikeren Vorn – kostnaden for medsoldatene hans var absolutt. Da de fremadstormende styrkene kjempet seg mot fortet, var det kun Åsgeirr som stod igjen blant sine egne, og kun han klarte å trenge seg inn i borgtårnet.



Med sinne og fokus etter nedslaktingen av brødrene sine, overvant Åsgeirr hver eneste av magikerens dødelige feller og fremmanede voktere. Snart var den enkle fiskeren ved Vorns tårnrom. De kjempet hele natten, spyd mot stav, mens kaoset stod på nedenfor, og med et øredøvende brøl gjennomboret Åsgeirr fienden sin. Men magikeren døde ikke på enkelt vis. Han eksploderte i utallige lysskår, som trengte gjennom drapsmannen sin med kraft. Da kampen var over, og røyken fra slaget begynte å drive bort, befant Åsgeirr seg blant mange av sine egne. Hver av dem var kledd som ham, hver var væpnet som ham, og han fornemmet at hver tenkte som han gjorde. Han innså at de allierte var på vei og brukte viljekraften sin til å få fantomene til å skjule seg. Én etter én begynte de å forsvinne i løse luften. Da soldatene kom til tårnrommet, fant de krigeren som hadde overvunnet magikeren. Da de nærmet seg spydsoldaten, forsvant han. Spydmannen som hadde stått foran dem, var intet mer enn et fantom.