Skapelsens stoff krever stadig pleie for at det ikke skal slites ut. For når det rakner, går hele verden i oppløsning. Det er vevernes jobb å sørge for at stoffet er tett og å bøte på slitte områder i virkelighetens masker. De beskytter også mot ting som gnager og legger egg i tynnslitte områder, hvis yngel raskt kan spise opp et helt univers hvis veverne slutter å passe på. Skurr var en mestervever, og hadde som oppgave å sørge for at et lite stykke av virkeligheten forble tett og ufalmet. Men jobben var ikke nok til å tilfredsstille ham. Det irriterte ham at det opprinnelige skapelsesverket skjedde i fortiden. Veven hadde gjort jobben sin og spunnet videre. Han hadde heller lyst til å skape enn å vedlikeholde – å veve verdener som han selv tenkte ut. Han begynte å gjøre små endringer i domenet sitt, men skapelse viste seg å være for spennende, og strøkene hans ble modigere og trakk mot mønsteret som Veven hadde vevd.



Vokterne kom, med saksene sine, og Weavers verden ble skåret ut og avklipt fra det kosmiske teppet, som de så vevde på nytt uten ham. Skurr var nå alene, adskilt fra arten sin, en tilstand som ville vært den rene torturen for andre vevere. Men Skurr gledet seg, for nå var han fri. Fri til å skape for seg selv og begynne på nytt. Råmaterialene han trengte for å veve en ny virkelighet, lå rundt ham. Alt han måtte gjøre, var å få denne gamle verdenen til å gå opp i sømmene.