Alene over et uberørt mørke glinset Keepers første sol. Et enkelt punkt av bevisst lys forutbestemt til å spre varme i det kalde tomrommet. Gjennom utallige tidsaldre smeltet dette kraftige lyset sin uendelige kraft sammen før det eksploderte i en supernova. Fra denne eksplosjonen kom det nye lys – stjerner som var identiske med forfaderen, som reiste gjennom et mørkt hav og slo seg ned i stjernebilder. Med tiden førte disse også slekten videre gjennom supernovaens flamme. Denne blendende syklusen av fødsel og gjenfødelse skulle fortsette inntil alle himlene skapt av titanenes arbeid, funkler og skinner.



Fra denne tidløse digelen skaptes stjernen som dødelige etter hvert kalte Phoenix, og som forfedrene sine ble den kastet ut i et uendelig univers for å finne et sted blant stjernebrødrene sine. Men nysgjerrighet om det de dimme eldre behaget i mørket, opptok den unge stjernen, og så over lang tid stilte den spørsmål og studerte. Den fant ut at blant mange verdener, både hele og knuste, ville det snart komme en samling av merkverdig variasjon, fastlåst i en evigvarende konflikt av kosmiske proporsjoner – et plan som ville trenge mer enn bare påvirkningen fra de fjerne strålene til døende sol. Derfor trådde denne sønnen av stjernene inn i en jordisk form og reiste ivrig frem for å bringe lyset og varmen sin til dem som trenger det mest, og kanskje gi seg sin solskjebne i vold.