Mars, himmelens førstefødte sønn, brukte en lang tilværelse på endeløs krig, og så utallige korstog under det gamle navnet sitt. Erobringskriger og hevnkriger. Rettferdige og urettferdige … Alltid grusomme. På samme måte som faren gav Mars etter for de verste impulsene sine – med tilbøyeligheter som var mye verre enn Zeus sine – og han påførte usigelige mengder lidelse.

Men etter hvert som epokene forsvant bak ham, begynte det selvopptatte levesettet til faren – levesettet til mange av gudene, de som dømte ham som foraktelig – å føles tomme. Krig for krigs skyld var ikke lenger nok til å oppfylle lystene hans. For første gang i sine tidløse dager begynte krigsguden å stille spørsmål om hvorfor han brukte det praktfulle spydet sitt.

Ved skjebnens tilskikkelse var svaret enkelt: Han må gå i krig for et større formål, og inspirere mer enn bare vold og sorg ved synet av våpenskjoldet. Tiden er nå inne for ham å gjøre krav på fødselsretten sin, og brenne ned de gamle gudene og bygge et nytt imperium på askene til gudeslekten hans. Kun da vil han være tilfreds og gjøre Mars' ære åpenbar for alle.