Hoodwinks unge dager ble tilbrakt i den idylliske skogen som en gang vokste langs grensene til Krimwohl. Men etter hvert som kongeriket ble større, og både innbyggerne og hærene krevde flere ressurser, begynte malm- og tømmerbaroner å konkurrere om å fortære den vakre naturen i grenseskogene, og spiste opp alt for å oppfylle behovene til landet som var i endring.

For de som bodde i de urgamle skogene, ble valget å enten slå seg sammen med rekken av flyktninger til fredssonene, å dø i møte med Krimwohls svartkrutt og stål i forsvar av hjemmene sine, eller å flykte lenger nord og utfordre skjebnen i de hjemsøkte dalene og skogene i den tåkete skogen Tomo'kan.

Og slik gikk det til at Hoodwink ble voksen i disse farlige skogene i nord. Hun unngikk de skrekkelige rovdyrene i Tomo'kan og stiftet vennskap med noen av de lokale bandittene mens hun gjorde fiender av andre, og fant alltid en måte å være på plass når noe interessant ugagn var på gang – ofte var hun angivelig opphavet.

Men da den minste lukt av Krimwohls branner til slutt sivet inn i det nye hjemmet hennes, begynte Hoodwink å tenke på eventuell familie og venner som kunne ha overlevd invasjonen – nå tvunget til å slite med å holde seg i live i de ødelagte landområdene – og hun kunne ikke dy seg for å nærme seg grensene til sivilisasjonen og se djevlene som hadde ødelagt det gamle livet hennes.

Der så hun at monstrene fra barndommen hennes ikke var monstre i det hele tatt. De var bare folk. Soldater, arbeidere, handelsmenn … og flyktninger. Og soldatene, med svartkrutt og stål, var ingenting sammenlignet med farene i Tomo'kan – ekte farer med tentakler og tenner – farer hun danset rundt som et virvlende lønnefrø.

Hun vet at hun alltid kan søke trygghet i Tomo'kans villnis, der de fleste varmblodige folk klokt frykter å sette sin fot. Hoodwink angriper nå de som våger å prøve å kue villmarken og tar gladelig det hun vil av det de eier, ødelegger det hun ikke har bruk for, og hjelper sine egne med å komme seg tilbake til et liv blant det grønne igjen.