Forløperne til hovedsetet i Kymurri hadde i evigheter innført orakler utelukkende fra Elfenbensinkubatoriet, høyt oppe blant de hule toppene i Selotkjeden, med et avdrag ved embryoets befruktning og resten overlevert ved avlevering av en moden, veltrent profet til Hugdkongens port.



Alle godkjente orakler ble oppfostret av de samme bleksibyllene som avlet og fødte dem, og de var bundne ved sin fysiske form i verdenen de fleste av oss deler, men sjelen deres streifet omkring langt borte, så vidt bundet av den vageste av romslanger. Fra slike kosmiske romferder vendte profetene tilbake, talte ord om ild med tunger av kjøtt. Disse mystiske utsagnene ble analysert av Kymurris rådgivere, som anså dem som syn om fremtiden, diplomatiske råd, all den overnaturlige ammunisjonen som rekken med Hugdkonger trengte for å sikre seg seieren i enhver kamp, på slagmarken så vel som i retten. Slik gikk det i generasjoner, Hugdbokens sider ble fylt av navnene til triumferende konger og de nye landområdene de hadde ervervet. Det vil si, slik gikk det, inntil et bestemt orakel ved navn Nerif ankom for å tjene den aller siste av de steinstyrte kongene.



Helt fra første stund var Nerifs profetier uvanlige. De virket ikke bare å varsle om fremtiden, men forme den. Den merkelige sannsieren snakket om råd som ingen hadde bedt om, og plutselig befant Kymurri seg i konflikter med helt nyoppdagede fiender. Rådgiverne, som kjente at makten deres var truet, var raske til å knytte denne ubehagelige utviklingen til det nyeste orakelet. De krevde at han skulle avsettes, og anmodet sibyllene om å ta tilbake sin mangelfulle profet og erstatte ham med en verdig erstatter. Men Nerif beskrev en illevarslende drøm om inkubatoriets ødeleggelse, og innen noen timer kom nyheten om den gamle skolens ødeleggelse i et katastrofalt skred. Rådgiverne fryktet samme skjebne som bleksibyllene, så de trakk seg tilbake til rådkamrene, plutselig engstelige for å havne i orakelets forvarsel.



Hugdkongen derimot, så mer praktisk på det. Han tvilte på forpliktelsen til de overforsiktige rådgiverne. Et så sjeldent orakel, sluttet han, bør brukes som et våpen for å utvide områdene hans. Han degraderte derfor sine lettskremte rådgivere og plasserte Nerif ved sin side. Med bare en vag forståelse av Nerifs talent gav han frimodig uttrykk for utfallene han ønsket seg, og overtalte Nerif til å uttrykke ønskene sine som profeti.



Til å begynne med var alt fint. Den siste Hugdkongen skrøt av at han ved å adoptere skjebnens kjæledyr også hadde selve skjebnen som et leketøy. Han burde ha tatt det som en advarsel da han, på kvelden før invasjonen av den umettede satrapens rike, forsøkte å tvinge frem en spådom om sikker seier fra orakelet sitt og fikk høre at Nerif mumlet: «Det kan gå begge veier.» Han fikk ikke tvunget noen sterkere uttalelse fra Nerifs lepper. Likevel var kongen trygg på hæren sin. Satrapiet var omringet, dårlig væpnet og avskåret fra alle mulige allierte. Han tok derfor «det kan gå begge veier» som et tegn på at med taktisk overlegenhet på sin side, var det lite risiko med planen.



Nå vet vi selvfølgelig at han burde ha tatt ordlyden mer bokstavelig. Selv om man studerer de historiske nedtegnelsene nøye, er det nesten umulig å visualisere hva som skjedde på slagmarken foran den umettede satrapens palass. Det ser ut til at slaget begynte å forgrene seg midt i blodbadet. I hvert avgjørende øyeblikk revnet virkeligheten og brøt i biter. Soldater som vaklet og falt i kamp stod også stødig og kjempet videre i striden. Sinnene deres delte seg også – krigerne var både døde og levende, eksisterende og ikke-eksisterende. Seier og nederlag ble oppdelt, slik at hvert enkelt utfall ble opplevd samtidig av begge hærer. Universet ble en speilsal, der alle speilene knuste uten ende.



Den umiddelbare virkningen på begge parter var vanvidd. Ute av stand til å kunne fatte både seier og nederlag på samme tid, ble Hugdkongens sinn spredd til splinter av galskap. Det gikk ikke bedre for den naive satrapen. De to motstridende virkelighetene ble stadig delt i to og delt igjen, og gav gjenklang i uendelige historier, alle befolket av en forvirret befolkning som snart mistet evnen til å livnære, kle, forsvare eller formere seg på tradisjonell måte.



Lenge før ettervirkningene hadde spilt seg ut, hadde imidlertid Kymurris varsomme rådgivere pågrepet Nerif, bundet og kneblet ham, og sendt ham ut av universet sitt i en susende fart på en overjordisk bark, i håp om å plassere ham på et sted der han aldri kunne skade dem igjen. Det var selvfølgelig for sent for dem. Og det kan like gjerne gjelde oss.