Lenge før de første ordene i de første historiske nedtegnelsene oppstod den druidiske Bjørneklanen. De var vise og rettferdige, og rettet seg mot å forstå naturens orden. Erkenaturkreftene la merke til dette og søkte derfor den mest lærde blant dem. Den vise, gamle Sylla, klanens dommer og spåmann, steg frem for folket sitt, og han ble skjenket frøet med disse ordene: «Når hele verden blir mørk, når sivilisasjonene har forlatt disse landene, når verden gir seg over og herjes av de endeløse ørkenene ved tidenes slutt, plant frøet.»



Da han tok til seg tilliten, følte Sylla at årene ble visket ut og livskraften hans vendte tilbake. Enorme mengder kunnskap fløt inn i sinnet. Han oppdaget at han kunne føre viljen sin over på virkeligheten, og med litt konsentrasjon kunne han endre den fysiske formen sin også. Men lav hvisking og onde ører brakte gjetord om frøet og makten det hadde til andre folk, og Bjørneklanen ble utsatt for en forferdelig krig. Da hjemmet hans brant ned, tok Sylla med seg byrden og rømte inn i villmarken.



Evigheter gikk, og tid og myter glemte Bjørneklanen, glemte Sylla og frøet, glemte underlige sivilisasjoner som reiste seg og falt i Bjørneklanens kjølvann. I årtusener har Sylla ventet, ventet på ord fra gudene sine, ventet på at de krigførende rikene skal stifte fred, ventet i eksil og hemmelighet på slutten på alt og fullbyrdelsen av den hellige forpliktelsen sin. Han forbereder seg stadig på å møte og ødelegge hva enn som våger å true hans hensikt.