Du spør kanskje, «Hvordan ble denne verden til?» Hvorfor, av alle verdener som ble skapt, har denne merkelige egenskaper og sine mangfoldige samlinger av skapninger, kulturer og historie? «Svaret», hvisker en, «finnes hos titanene».



Disse opprinnelige stamfedrene var til stede nær begynnelsen – kanskje ikke akkurat direkte vitner til skapelsen, men de ble født med gjenklangen av dem ringende i ørene. De ble stemplet med de tidligste energiene i universet, og ønsket ikke annet enn å fortsette skaperverket selv. Derfor satte de i gang med arbeidet med å forme materien etter sin vilje. De hamret og oppvarmet, bøyde og sprengte. Og når materien viste seg å være mindre utfordrende enn de skulle ønske, begynte de å bruke verktøyene på seg selv og omformet sinnene og sjelene sine inntil de hadde blitt til skapninger med enorm utholdenhet. Virkeligheten i seg selv ble det ultimate objektet for arbeidet deres. Men langs veien gjorde de av og til feil. Med store ambisjoner er feil uunngåelige.



Den vi kjenner som Elder Titan, var en stor oppfinner som studerte ved skapelsens smie. Da han finslipte ferdighetene sine, ødela han noe som ikke kunne repareres, men bare kastes til side. Han falt ned i sin egen ødelagte verden, selv som en ødelagt sjel. Der bodde han blant skarpe bruddstykker og sprukne plan, sammen med andre tapte bestanddeler som hadde sivet gjennom hullene i det tidligere universet. Og dette er grunnen til at den verdenen vi kjenner, ligner på en øy av skipbrudne – overlevende fra et vrak man glemte for lenge siden. Glemt av alle utenom den ene som klandrer seg selv. Han tilbringer tiden sin på evig let etter en måte å utføre reparasjonene, slik at han kan føye sammen igjen delene av den ødelagte sjelen sin, slik at både vi og hele verden kan utbedres. Dette er den ene vi kjenner som Elder Titan.