Enhver magiker kan bruke en formel eller to, og noen få studerer til og med lenge nok til å bli trollmenn. Men bare de mest begavede anerkjennes som maguser. Men som med enhver trollmanssirkel har samhold aldri vært noen garanti for god sportsånd.



Rubick var allerede en velkjent duellant og akademiker i magiens verden, og det hadde aldri slått ham at han kunne bli en magus inntil han stod midt i sitt syvende mordforsøk. Da han skjødesløst kastet den tolvte i en rekke av håpefulle drapsmenn ned fra en høy balkong, gikk det opp for ham hvor fantasiløse forsøkene på å drepe ham hadde blitt. Tidligere hadde avbrekkene med et knips eller en ildhånd oppmuntret ham, men alt var nå så forutsigbart. Han lengtet etter større utfordringer. Derfor tok han på seg krigsmasken sin og gjorde det enhver trollmann som prøver å stige i gradene gjør: Han kunngjorde at han hadde til hensikt å drepe en magus.



Rubick oppdaget raskt at å utfordre én magus er å utfordre alle, og de angrep ham med full kraft. Hver fiendes formler var en ustoppelig storm av energi, og hvert angrep et nøyaktig drapsstøt. Men snart skjedde det noe som Rubicks fiender ikke forventet: Magien deres vendte seg mot dem. Inni den magiske malstrømmen stod Rubick og lo, og leste og etterlignet kreftene til én for å bruke dem på en annen, og skapte kaos blant de som hadde rottet seg sammen mot ham. Beskyldninger om forræderi ble kastet rundt, og snart hadde trollmennene vendt seg mot hverandre uten en anelse om hvem det var som stod bak forfallet deres.



Når slaget gikk mot slutten, var alle brente og frosne, søkkvåte og skårne og gjennomboret. Flere lå død for en allierts hånd. Rubick stod alene, sår, men med stor glede over ukens festing. Ingen hadde styrke nok til å motsi ham da han la frem anmodningen om å bli med i Det skjulte råd, og De uhåndgripelige elleve gikk med på å gi ham tittelen stormagus.