Da han steg ut av det hellige riket Nothl, åpnet Huskar øynene og så den lettsindige skyggepresten Dazzle i arbeidet med å kaste en dyp besvergelse over ham. Stikk i strid med Dezunordenens urgamle regler hadde Huskars ånd blitt reddet fra evigheten, men som med alle som utsettes for Nothl, var han endret for alltid. Han var ikke lenger begrenset av en dødelig kropp, og livsblodet hans ble en kilde til utrolig kraft. Hver dråpe spilt ble gjengjeldt tifoldig med en kraftig, brennende energi. Men denne nyoppdagede begavelsen gjorde Huskar rasende, for da han ble reddet fra Nothl, hadde Dazzle nektet ham en plass blant gudene. Han hadde blitt nektet sitt eget hellige offer.



Med tiden begynte de eldre i ordenen å forsøke å få mer innflytelse, og de ble enige om at Huskar kunne være et mektig verktøy i en slik kampanje. Men å bli til et våpen for ordenen som nektet ham fødselsretten, gjorde ham bare enda mer rasende. Da krigens første glør viste seg i horisonten, rømte han fra hjemmet sitt for å finne nye allierte. Han lette nå etter et nytt formål som var verdig kraften en fullstendig selvoppofrelse kunne gi.