De kom uten forvarsel. Innenfor Steinheims bymur hørte man buldring og en forferdelig lyd, og fra et ukjent mørke kom det utellelige mengder beist som brukte ild og fæl magi, drepte og stjal mødre og sønner med seg for onde formål. Av den en gang så mektige steinheimske militærstyrke var det kun Bronselegionen, ført av den ukuelige kommandanten Tresdin, som var nær nok til å svare på kampens kall. De red inn i byen og kjempet seg gjennom blodige gater og brennende markedsplasser. De hugget seg gjennom mengden av monstere og tok seg til kilden av den plutselige invasjonen: en eterisk rift ved torget, og fra avgrunnen tordnet mesteren deres frem.



Lederen av avgrunnens horde, innhyllet i et etsende glitter, svingte det enorme sverdet sitt og kløyvde en legionær i to – liket hans begynte å råtne før det traff bakken. Tresdin løftet det blodige sverdet sitt og rettet seg mot beistet. Det snudde seg og smilte mot henne gjennom en labyrint av tenner. Uten hensyn til striden rundt dem, stormet de mot hverandre.



De avverget slag etter slag, og danset i den dødelige duellen mens Bronselegionen falt rundt dem. Tresdin hoppet frem i samme øyeblikk som fienden svingte sverdet mot henne. Oddsen snudde. Angrepet smadret brått inn i Tresdin – et brutalt hugg fra siden – men samtidig som hun var i ferd med å miste balansen, samlet hun sin indre styrke til et nytt angrep. Sverd skrapte mot sverd, forbi hjaltet til den knudrete labben under, og skar den i to med en fryktelig sprut av gnister og blod. Den gresselige tilskuerskaren så forundret på da hun fortsatte angrepet og kjørte sverdet gjennom fiendens kropp og inn i det dunkende hjertet på innsiden. Med et hyl som delte skyene over dem, sprengte beistet i en storm av gørr og smerte. Den mørke portalen begynte å svinne hen ettersom kraften som hadde holdt åpningen mellom verdener gående, forsvant like fort som den hadde dukket opp. De gjenværende inntrengerne falt raskt i møte med steinheimsk stål.



Selv om de gikk seirende ut av dysten, hadde de overlevende lite å feire. Byen lå i ruiner, og de var ikke mange igjen. Ilden fortsatte å spre seg. Tresdin foldet ut stridsfanene og samlet de allierte hun kunne finne. Vreden hennes ulmet da hun svor brutal hevn på avgrunnens styrker, og forbannet være den som står i veien for henne.