Hvordan hadde hun blitt til dette? En gang var hun slettenes landeplage, en nådeløs leder av både mennesker og dyr, og hun kunne så frykt hvor enn hun våget seg. Nå var hun langt unna hjemlandet og drevet halvveis til vanvidd av sult og måneder på vandring, sammen med en hær som var død eller det som verre er. Da hun stod i utkanten av en urskog, stirret et par glødende øyne ut på henne fra en eldre gren. Noe vakkert og dødelig så etter et måltid i skumringen. Uten en lyd snudde det og gikk. Da tok raseriet overhånd, og hun grep en rusten kniv og stormet etter dyret, fast bestemt på å ta tilbake litt av den tidligere storheten sin, men byttet lot seg ikke fange. Tre ganger trengte hun skapningen opp i et hjørne blant steiner og trær, og tre ganger gikk hun til angrep bare for å se den falmende skyggen løpe lenger inn i skogen. Men fullmånen skinte klart, og skapningens spor var enkle å følge.



Hun ankom en glenne på toppen av en haug der dyrets enorme katteform satt i det åpne – oppmerksom og ventende. Da kvinnen svingte kniven, reiste dyret seg, brølte og sprang mot henne. Døden hadde, tilsynelatende, omsider innhentet henne på dette merkverdige stedet. Hun stod helt stille, rolig og forberedt. I en lynrask bevegelse grep dyret kniven ut av hånden hennes før det forsvant inn i skogen. Stillhet. Hettekledde skikkelser viste seg. På ærbødig vis avslørte de at Selemene, månegudinnen, hadde utvalgt henne, veiledet henne og testet henne. Hun hadde uvitende undergått ritualene til Mørkmånen – krigerne fra Nattsølvskogen.



Hun fikk et valg: slutte seg til Mørkmånen og forplikte seg til Selemene, eller forlate skogen og aldri vende tilbake. Hun nølte ikke. Hun tok imot frelsen og gav avkall på den blodige fortiden, og tok på seg en ny identitet som Luna av Mørkmånen, den fryktede Måneridderen, den hensynsløse og alltid trofaste vokteren av Nattsølvskogen.